Satan Stole My Teddybear

Objektiv

2009-05-24T00:17:00.003+02:00

Lengselen er den samme som før, følelsene er de samme som før, og det irriterer meg at man må gå gjennom disse tingene på nytt og på nytt, for hver ny person, og at det er så utrolig likt,
den samme forelskelsen nå som før, den samme usikkerheten, den samme overveldende trangen til kroppskontakt, behovet for å komme innpå, være helt nærme, krype inn under huden på et annet menneske, selv om man vet det ikke går, og behovet for bekreftelse, alltid denne bekreftelsen, faen heller.

Det som irriterer meg mest er vel at jeg gjennomskuer akkurat hva det er, at jeg ikke lar meg selv være forelsket, men at jeg må stikke hull på det, analysere det i hjel, støtte meg på biologi og kjemi og sånne fine, håndfaste ting, når sannheten er at dette ikke er håndfast i det hele tatt, kjærlighet må være det mest diffuse og absurde som finnes, rendyrket subjektivitet, og likevel skal jeg absolutt prøve meg med vitenskapelig objektivisme, som om det hjelper meg til å beholde kontrollen hvis jeg kan bortforklare det hele som en haug med rabiate hormoner. Det hjelper ikke, og jeg glipper, men altfor sakte, jeg vil at det skal glippe fortere, så er det ferdig fortere, det er bedre om det bare glipper og går til helvete, så kan jeg i det minste gjenvinne kontrollen. Faen.

Vet du hva jeg snakker om, min venn?

2009-05-06T15:01:00.006+02:00

Hvordan kan det være plass til så mye lengsel i et lite liv? Hvordan klarer hjernen uten min hjelp å koke sammen så mange imaginære samtaler, så mange whiskykvelder og turer i parker og kinobesøk og fyllefrokoster? Jeg kan ikke fordra å være forelsket, jeg føler at jeg mister kontrollen fullstendig, samtidig som jeg vet at dette er den beste tiden, og at hvis jeg bare hadde klart å slappe av, flyte av sted, så hadde alt ordnet seg. Og det kommer til å ordne seg, det kommer til å bli whiskykvelder, det tar bare så lang tid, for jeg er forelsket nå, akkurat nå, ikke om to uker, eller sannsynligvis da også, men man kommer likevel ikke unna at det er sånn akkurat nå, just nu, og hvordan skal jeg klare å slappe av og flyte av sted og ta det med ro når hver fiber i kroppen skriker at det er nå det gjelder, hva venter du på egentlig, kom igjen din idiot, dette er kjærlighet for faen! Det er jo ikke det, prøver jeg å si, det er hormoner og bekreftelsesbehov og vårkåthet, dette er bare kjemi, evolusjonens billigste triks, det mest åpenbare kapitlet i naturfagsboka. Men det føles bare ikke sånn akkurat nå.

Mere

2009-05-05T16:09:00.001+02:00

På veien hjem blir jeg overrumplet av det første vårregnet, det første regnet som ikke er gufsete og kjipt men derimot er friskt og ikke spesielt kaldt, og kommer med den utmerkede bonusen at den også vasker byen midlertidig ren for bjerkepollen. Jeg møter et pinnsvin som roter i løvet (aldri før har jeg opplevd et slikt yrende dyreliv som i grensen mellom Torshov og Grunerløkka, på den samme strekningen har jeg også møtt en grevling og i hvert fall to andre pinnsvin), og jeg går og tenker på at jeg er forelsket igjen, for sikkert tiende gangen bare siden jul, og nettopp denne flyktigheten gjør at jeg virkelig kan kose meg med det, planlegge bryllup og fremtidige boliger og se for meg svigerforeldre, uten å måtte bekymre meg for realiteter. Fantasifostre og virkelige mennesker trives side om side, selv om til og med jeg begynner å miste oversikt over hvem som er hva. Tilværelsen er bare lett inspirert av virkeligheten, og jeg lurer litt på om jeg holder på å bli gal, men i så fall burde jeg blitt gal før, i så fall trenger verden flere gale. Jeg tør påstå at hvis dette er å bli gal lider verden under en akutt mangel på galskap.

The people look like flowers at last

2007-10-07T23:47:00.001+02:00

Det er litt dødt her for tiden, men det er så mye å gjøre ellers, og jeg har så lite å si. Jeg tror i grunnen jeg har det altfor bra til å blogge særlig bra for tiden, jeg har ingenting å klage over, jeg er ikke melankolsk eller ensom eller irritert på folk som setter seg ytterst på T-banesetene. Jeg har det storartet rett og slett. Det er ikke mer å si.

2007-09-10T21:57:00.001+02:00

Cartoon by Dave Walker. Find more cartoons you can freely re-use on your blog at We Blog Cartoons.

2007-09-10T16:00:00.001+02:00

Mamma ble akkurat kjørt avgårde i ambulanse. Hun hadde et hull i ansiktet slik at når hun smilte til meg fra ambulansen rant det blod ut. Det kommer til å gå bra, men gud som livet er ironisk, jeg må le for det er så drøyt, det er så sinnsykt drøyt.

Skamløs selvpromotering

2007-09-02T22:59:00.000+02:00

Nu står altså den store scenedebuten for døra. Hoi som jeg gleder meg/holder på å kaste opp av nervøsitet.

Prøve å snakke om døden uten å virke emo

2007-09-01T09:14:00.000+02:00

Estimert levealder for min generasjon er visstnok satt til 120 år. Jeg vet ikke om det gjør meg entusiastisk eller bekymret. Hundreogtyve år, jeg vil påstå at det er temmelig lenge. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke var interessert i å bli så veldig gammel. Men så må man jo nesten regne med at det er bare dette livet man får. Man skal aldri si aldri, men det eneste riktige må være å ta utgangspunkt i at dette er den tiden man får, også får et eventuellt afterlife komme som en slags hyggelig bonus. Og hvis man da, som man altså blir nødt til, bevismatrialet som foreligger tatt i betraktning, tar utganspunkt i at når man dør så er det slutt, insekter legger egg i kroppsåpningene dine i løpet av 24 timer og det er det, da virker det unektelig litt tåpelig å ikke ville karre til seg så mye tid som mulig.

Med min forhistorie som psykatripastient (igjen, en annen historie) ville kanskje noen reagere på denne plutselig livslysten, og si at dette konstrasterer litt i overkant til tidligere uttalelser fra mitt langvarige og lite omtalte sykehusopphold, men nei, det henger perfekt i hop. Det henger fint sammen med dødsønske og en generell tilstand av emo: Jeg klarte/klarer bare ikke å forholde meg til det faktum at uansett hva jeg gjør, om jeg går på fylla 7 dager i uka resten av livet, eller vier all min tid til å kurerer kreft, eller blir massemorder, eller vinner Nobelprisen, så har det ikke noe å si når alt kommer til alt, så skal jeg likevel dø til slutt.

Det er jo helt idiotisk! Livets skole er direkte upedagogisk.
Jeg har i grunnen et ganske greit forhold til dette med å dø, men at det er det som skal være livets ytterste konsekvens, det virker så utrolig meningsløst.
Og da virket det bedre å bli ferdig med det samme, så man ikke rakk å bli så altfor glad i livet.

Selvinnsikt

2007-08-21T00:13:00.000+02:00

Her om dagen da jeg satt på bussen ble jeg innlemmet i en særdeles uinteressant samtale. Det var to bergensdamer i 20-årene som var ansvarlige, samtalen forløp omtrent sånn her:

Bergensdame 1: "Jeg spiste så utrolig mye i går, først spiste jeg syv knekkebrød og så senere på dagen spiste jeg en stor salat"

Bergensdame 2: "Jeg spiste enda mer her om dagen! Først spiste jeg knekkebrød med (noe jeg ikke oppfattet hva var) og agurk før jeg skulle på forelesning. Men forelesningen ble avlyst, så jeg satt og jobbet på datasalen en stund, også spiste vi middag i kantina etterpå hele gjengen"

Så gikk de i gang med å diskutere prisene i kantina på Helga Eng, noe de holdt på med til jeg skulle av bussen. Jeg ble irritert, hvor kjedelig kan man egentlig tillate seg å bli? Det var særlig alle detaljene som gjorde meg sint. Nå er jo ikke akkurat slik at alt jeg sier er en actionfylt reise i tid og rom heller, men det da får være grenser.

Og ja, jeg vet bergensere sier "å ete" i stedet for "å spise", men jeg skriver dialekter omtrent like dårlig som jeg snakker dem, så jeg prøver ikke engang (Dere som har hørt meg snakke bergensk vet hvor talentløs jeg er, min bergenskdialekt er en sinnsyk blanding av nordlending og svensk).

2007-08-18T22:06:00.001+02:00

Jeg er alene i et kjempestort, mørkt hus med tusen tomme rom og altfor mange kaffekopper, det har jeg vært mesteparten av sommeren, alene i diverse altfor store hus, og øvd og øvd og øvd, og det er vanvittig gøy og vanvittig ensomt og fint og trist og hyggelig på samme tid, men jeg håper jeg blir flink snart, jeg håper inderlig jeg blir flink snart.

Borte bra men hjemme best

2007-07-24T19:06:00.000+02:00

Den eneste merkbare forandringen mens jeg har vært borte ser ut til å være at Mills har lansert enda en av de der obskure kaviarhybridene sine, denne gangen kaviar og egg. Nå kan tydeligvis alt skje.

Ja, også er det selvfølgelig det at Märta Louise ser engler over en lav sko. Jeg har ikke egentlig fått med meg hva det handler om, men avisoverskriften var nok til å overbevise meg om at å begynne å lese aviser igjen bare er dumt.

På kontinentet

2007-07-17T09:36:00.000+02:00

Nå som jeg har returnert fra det store utland er det kanskje på sin plass med et blogginnlegg som oppsummerer herligheten. Altså: Vi var 7 stykker som dro med toget fra Oslo til Berlin, jeg var allerede fullt klart over at det var altfor mange, men jeg hadde ignorert all skepsis så godt som mulig i flere måneder, og gledet meg i grunn.

Berlin var like strålende stort som jeg husket, hostellet var heslig, jeg stakk av fra de andre for å høre på Bruckner mens de drakk overprisede og vonde drinker. M. brukte mye tid og krefter på å informere meg om hvor straight jeg har blitt, noe han sikkert har rett i, jeg sa at det heller hadde noe med selskapet å gjøre enn alkoholenhetene, også lo vi godt begge to, han trodde for godt om seg selv til å skjønne at fornærmelsen var ektefølt, det samme gjaldt meg, jeg trodde for godt om meg selv til å skjønne hvor mye jeg mislikte vennene mine.

Vi var mange steder og gjorde mange ting, gjørmete festival med Bjørk og The Roots, Sopot, Krakow, Warzawa, Budapest, Bratislava, hele tiden nye tog, men sjeldent nye mennesker, og alltid denne plastikkboblen rundt alle konsertene, arkitekturen, kirkene, orglene. Det tok en stund å skjønne at tryggheten jeg følte var falsk, at disse menneskene fint kunne dratt fra meg uten å vie det videre tanke, men voktet hverandre med skarpe klør. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, og det gjorde vondt å se det, jeg mente ikke å oppføre meg noe særlig annerledes, men jeg ble mer og mer en slags reiseleder, med mange selvironiske vitser og et stort pengeforbruk, og mindre og mindre som en faktisk person. Jeg kan ikke fordra det når jeg gjør meg selv til en slags vittig pappfigur.

Jeg føler meg stort sett ganske trygg og er bare redd hvis det virkelig er på sin plass, så det gjør meg i grunn ikke noe å gå hjem alene, men jeg kunne ikke skjønne forskjellen på meg og de gangene noen andre var borte i mer enn 5 minutter, og man sporenstreks var sikker på at noen hadde stukket av med nyrene deres, og latt dem igjen for å dø i en bakgate.

"Det må være fordi jeg er den eneste som klarer å oppføre meg selvstendig, som gir inntrykk av å klare seg selv" tenkte jeg, og litt senere, i foajeen på Hotel Europa (i det Praha sluttet å være en hyggelig by og utelukkende besto av vonde minner og forvrengt nostalgi, noe som i grunnen er en helt annen historie): "Hvis jeg virker så jævla selvstendig, så betyr vel det at det er akkurat hva jeg er".

Dermed forlot jeg de andre, og de to siste ukene var jeg alene. Når man reiser ut med alle vennene sine føles det aldri som om man har forlatt Norge, men nå traff Europa meg som en fantastisk knyttneve i magen, og boblen som hadde omgitt meg knuste allerede før jeg fikk forlatt togstasjonen i Praha. Og plutselig traff jeg mennesker overalt, jeg hadde kronisk flaks i to uker, alt falt på plass og det hele kom mye nærmere Keruoac i stemning enn jeg trodde var mulig i det virkelige liv. Etter at jeg ble alene hadde jeg ingen flere boutgifter, jeg bodde hos fremmede som oppførte seg som vi hadde kjent hverandre i årevis, og jeg spiste ikke et måltid alene, selv om jeg satte meg ned på restauranten uten å kjenne noen. Da jeg sto i kø på togstasjonen i København for å lage reservasjoner kom noen bort til meg og ga meg sitt kønummer og kuttet dermed bort minst en time i ventetid for meg. Det er nesten så man får lyst til å gjenvinne troen på menneskeheten. En ting er forøvrig blitt sikkert: Det er fullstendig uaktuellt å bli boende i Oslo lenger enn høyst nødvendig.

2007-07-07T21:54:00.000+02:00

Jeg elsker verden!

2007-06-24T11:44:00.000+02:00

Jeg har nyklipte tånegler og Ayn Rand og veldig mye myggolje og i morgen drar jeg. Er det feil å hovedsaklig glede seg til å sitte på toget å lese når man skal på interrail?

Don't you know that God is Pooh Bear?

2007-06-12T15:47:00.000+02:00

They rushed down the street together, digging everything in the early way they had, which later became so much sadder and perceptive and blank. But then they danced down the street like dingledodies, and I shambled after as I've been doing all my life after people who interest me, because the only people who interest me, because the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes "Awww!" What did they call such people in Goethe's Germany?

Hver sommer jeg har levd uten å lese Kerouac har vært en trist sommer.

Smuler

2007-06-05T21:15:00.000+02:00

Når man har fått tilbake alle tingene man har lånt som påskudd for å ta kontakt, når alle internvitsene har ebbet ut og avhengigheten, savnet etter denne personen som du ikke helt vet om du liker eller misliker, men som du ikke klarer deg uten, når savnet, ja alt sammen, forlengst har tørket inn og blitt borte, hvorfor er man ikke helt ferdig med det likevel? Det er alltid en liten rest, noen smuler av gamledager som henger igjen i klærne dine, hvordan han luktet eller på hvilke måter dere lignet på hverandre. Spørsmålet er om det bare er snakk om en velutviklet nostalgisk sans, eller om det alltid vil være ting som brenner seg fast på deg. Hvis det siste er tilfelle har jeg tydeligvis et smertefullt liv i vente.

2007-06-02T11:35:00.001+02:00

Jeg vil gjerne kjøpe meg litt integritet nå, hvis det går.

Sjalu grøt

2007-05-28T00:44:00.000+02:00

Underlig dette med at etter forelskelsen har forsvunnet, etter alle elementer av kjærlighet er visket ut en relasjon, så har sjalusien som regel fotfeste i sinnet ditt mye lenger. Er det rart at min tiltro til menneskesinnet forblir temmelig lav? Det er så ironisk at sjalusien, kanskje den nedrigste og småligste av alle menneskelige følelser, også skal være den følelsen det er vanskeligst å drepe. Og det er fascinerende hvor destruktivt (og effektivt!) sjalusien fungerer, hvor hardt den stikker og hvor ubehøvlet selvrettferdig den gjør deg.

For jeg tror det jeg misliker aller mest, og har størst problemer med å takle, er hvordan sjalusi rettferdiggjør seg selv på de underligste og mest ulogiske måter. Det er liksom ikke grenser for hvor jævlig man føler man har rett til å oppføre seg mot et annet menneske, sjalusien får deg til å legitimere enhver irrasjonell handling, og kan få deg til å føle deg helt på siden av menneskeheten, hevet over nesten ethvert regelverk. Det er en ekkel grøt av egoisme, lav selvtillit og selvrettferdighet, som etterlater alle involverte med en følelse av tomrom. Jeg ser positive ting i hele følelsesspekteret, selv i den dypeste depresjon ligger det elementer av kreativitet, men jeg klarer ikke se noe annet i sjalusien enn rendyrket smålighet. Og likevel virker den helt nødvendig innimellom.

Store barn

2007-05-23T23:29:00.000+02:00

Vennene jeg alltid har hatt, som var barn da vi ble kjent, har blitt store. Jeg merket aldri noe til det underveis, men plutselig er de blitt så sinnsykt flinke, talentfulle, unge og lovende! Og jeg, like gammelmodig og veslevoksen som jeg alltid har vært, blir stolt og rørt og samtidig får jeg litt prestasjonsangst. Og enda er det ingen som har tatt ordentlig fatt på livet engang, vi er fortsatt bare unger (selv om jeg føler meg som om jeg har fylt 85 allerede). Rart at vi skulle havne inn i denne kunstnerklisjeen nesten alle sammen forresten.

2007-05-21T22:29:00.000+02:00

Jeg skal reise rundt i Øst-Europa i en måned som nærmer seg lynfort, men jeg har ingen penger. Og jeg har allerede lånt alle pengene det er å låne (uten å skjønne hvordan jeg skal få betalt dem tilbake), jeg har har jobbet alle jobbene jeg tror jeg kan få (uten at det hjalp noe særlig), og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Så jeg låser meg inn i kjelleren på skolen med saksofonen, og tenker på helt andre ting.

2007-05-13T22:34:00.000+02:00

Nærmere
enda nærmere
kom, skal jeg trykke deg tett inntil meg
huden min suger seg til din
mine nervetråder slynger seg rundt dine,
knyter seg fast
mitt hjerte gror inn i ditt hjerte

Nærmere, enda nærmere
med nål og tråd syr vi hendene våre sammen
kom, jeg skal spise deg levende
kom, jeg skal skremme deg i søvn

-Sten Morten Andersen

2007-05-09T21:16:00.000+02:00

Jeg prøver å forklare
hjertet mitt de rasjonelle
og åpenbare
tingene
som at tiden
leger (nesten)
alle sår
og at
det de kaller kjærlighet
bare er
en kjemisk reaksjon
i hjernen, men
dette dumme hjertet
egentlig bare en klump
av blod og vev
ser ikke ut
til å
ville
høre.

Jeg har begått få dikt i løpet av livet (heldigvis), og de få som finnes liker jeg svært dårlig å finne igjen senere. Dikt er en vanskelig form som få behersker, og som lett blir temmelig banal. Men jeg fant dette i en gammel silkebok, og jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt liker det ganske godt.

2007-05-03T16:30:00.000+02:00

Det er i grunnen synd at han er så fucka i hodet. Han er jo egentlig en hyggelig fyr.

Litt om alt

2007-05-03T16:01:00.000+02:00

Jeg er så full av ingenting for tiden at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, det er en så vanvittig paradoksal følelse, og jeg vet ikke helt hvordan man takler sånt. Det er en slags euforisk melankoli, det er ikke savn, men det er noe som mangler likevel. Jeg driver å skriver et stykke som jeg tror kan bli jævla bra, men jeg skjønner ikke hva det handler om eller hva jeg driver med. Det føles som å være kronisk stein (og jeg liker det litt). Jeg er full av selvtillit, men jeg bruker det ikke til noe.

Facebook

2007-04-28T15:15:00.001+02:00

Dette visste jeg ikke. Kan jo ikke gå hen og melde meg ut, jeg har blitt så sinnsykt avhengig, men herregud, det er skumle greier.

Mye

2007-04-26T23:27:00.000+02:00

Mahlers 8. symfoni er poplulært kalt "De tusenes symfoni", av den grunn at det på førsteoppførelsen var over 1000 musikere som deltok, 171 musikere og 858 sangere. Symfonien krever to blandede kor, et guttekor, åtte sangsolister, og er kjempeorkester, som blant annet inneholder orgel og mandolin. Trivia som gjør at det kribler litt i magen min.

2007-04-22T23:35:00.000+02:00

Jeg er drita full og jeg innser det at jeg virkelig elsker livet mitt, jeg har penger til en flaske vin når jeg trenger det, jeg har alle de vennene jeg trenger, ny luftrenser og god dyne.

Music for one apartment and six drummers

2007-04-21T11:10:00.000+02:00

Denne filmen har jeg vel faktisk lett etter i årevis, klarte ikke for mitt bare liv å huske hva den het. Tusen takk Ida, fant den via det lille eventyret du postet.

2007-04-18T22:15:00.000+02:00

Jeg har da faktisk blitt så allergisk at jeg har sett meg nødt til å benytte meg av et slikt et, det såkalte Nesehornet. Dette er noe min mor til støtt og stadighet anbefaler meg å ta i bruk, et tilbud jeg (av åpenbare grunner) har takket høflig nei til. Men det var ikke så ille.

The Mini Bottle Gallery

2007-04-11T20:55:00.000+02:00

Hver gang jeg går til jobben (som jeg forøvrig sa opp i går, men det er en annen historie) går jeg forbi The Mini Bottle Gallery. Det gjør meg litt småirritert hver gang, for jeg kan ikke for mitt bare liv se behovet for et slikt museum. Et søk på nettet viser at "The Mini Bottle Gallery fikk "high score" fra Tv Norge i en museumskåring" (Allers nr 45 2006). Uten å på noen måte trekke Tv Norges dømmekraft i tvil: Er det bare meg som synes en utstilling av små flasker virker litt meningsløs? Hvem faen kunne tenke seg å besøke et slikt museum? Og sist men ikke minst; hvilken obskur rikmann har tatt seg råd til å åpne noe så tåpelig, og hvem i all verden gav ham ideen? Personen må jo være rik, da jeg nekter å gå med på at det er mye penger å hente i museumsvirksomhet generellt, småflasker spesielt (som vel må kunne regnes som en temmelig smal nisjé, også i museumsverdenen). Det mest irriterende er dog logoen. For de som ikke har sett den forestiller den en lystig, lubben flaske med flosshatt som kork, som nonchalant sjonglerer mindre flasker mens han smiler overdrevent.

Konsepter av fare og sorg

2007-03-13T19:50:00.002+01:00

Noen ting gjør mer vondt enn andre ting, og når noe er så ubehagelig at du ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte og bli slått ut av apati, da tror jeg det er best å fortrenge det. Ikke for godt altså, det sier jo seg selv at ikke det er spesielt sunt, men enn liten stund, til man har fått det såpass på avstand at man kan plukke det fra hverandre og sakte men sikkert få bit etter bit til å forsvinne. Man trenger en viss distanse for at ikke denne dissekeringen skal sluke opp hele livet. Uansett hvor hardt man fortrenger vil det likevel bli liggende litt, og hvis man er bevisst på dette, så kan man bearbeide det lille først, og sakte men sikkert plukke det hele fra hverandre og pusle livet sitt på plass. Problemet er at det er så utrolig deilig å fortrenge, og så vrient å ta fatt på arbeidet med disse idiotiske ubehagelighetene. Akkurat nå virker det som en uoverkommelig oppgave.

Banaliteter som må ut

2007-03-10T20:49:00.000+01:00

Det skulle jo være oss to, alltid, resten av livet, oss to og barn med rare navn i et hus som knirket, som fortrinnsvis befant seg i Telthusbakken, men andre hyggelige gater med hyggelige hus skulle også bli vurdert. Han holdt liv i meg mye lenger enn jeg tror han vet, han var det eneste som virket meningsfullt i livet mitt, for jeg er en håpløs romantiker som lever for klisjeer, og skal jeg først være forelsket skal det være i god gammeldags Hamsun-stil. Jeg er ikke særlig glad i livet mitt, jeg har på en måte aldri vært nært knyttet til det. Det har alltid vært en merkelig distanse mellom livet mitt og meg. Men det var aldri noen distanse mellom ham og meg, han sov under huden min, inne i øyenene mine og bak hjernen min, vadet rundt i blodet mitt og gikk tur i ryggmargen min.

«Jeg har ikke tid til å ha deg i livet mitt mer for jeg skal bli kunstner». Hallo?! Jeg er en idiot. Jeg velger selvkritikken som aldri slutter, et instrument jeg ikke behersker, jeg velger søvnløshet og ensomhet framfor min aller beste venn, som aldri blir borte og aldri er sur i mer enn en time, som vet om all dritten, alt slagget inne i meg, men som liker meg likevel. Jeg velger bort Sister Act, engelsk øl, turer og sprettball til fordel for et univers med bare meg i, hvor jeg aldri blir fornøyd, og dette føles utmerket og grusomt på samme tid, men aller mest det siste. Jeg velger å være trist framfor å være glad, fordi jeg paradoksalt nok tror at det er det det første som i lengden vil gjøre meg mest tilfreds.

John Donne igjen

2007-03-04T11:01:00.000+01:00

Go and catch a falling star,
Get with child a mandrake root,
Tell me where all past years are,
Or who cleft the devil's foot,
Teach me to hear mermaids singing,
Or to keep off envy's stinging,
And find
What wind
Serves to advance an honest mind.
If thou be'st born to strange sights,
Things invisible to see,
Ride ten thousand days and nights,
Till age snow white hairs on thee,
Thou, when thou return'st, wilt tell me,
All strange wonders that befell thee,
And swear,
No where
Lives a woman true and fair. If thou find'st one, let me know,
Such a pilgrimage were sweet;
Yet do not, I would not go,
Though at next door we might meet,
Though she were true, when you met her,
And last, till you write your letter,
Yet she
Will be
False, ere I come, to two, or three.

2007-03-01T00:00:00.000+01:00

Jeg tror ikke at word verification egentlig er på grunn av spam, men for å forhindre at fulle folk ikke renner ned nettet med tåpelig kommentering og blogging i fylla. Jeg vil ha word verification på livet.

Nostalgi

2007-02-27T19:15:00.000+01:00

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om nostalgi. På prinsipp er jeg motstander av det. Jeg mener at man skal rive ned fortiden og det gamle, for å hele tiden gi rom til det nye og uoppdagne. Problemet er bare det at jeg er det mest nostalgiske mennesket jeg vet om. Jeg bader i nostalgi, svømmer rundt og heller det i meg. Og jeg ville ikke gitt bort nostaligen for alt i verden, jeg og nostalgien utfyller hverandre, lever sammen i stille harmoni. Det er det perfekte parforhold.

Å ta seg i kragen

2007-02-25T23:04:00.000+01:00

Jeg har en urokkelig tro på rådet "Ta deg sammen", og benytter enhver anledning til å fortelle folk at det er det de bør gjøre. Dessverre er det altfor få som forstår hvor brukbart dette rådet faktisk er. Når jeg klapper en gråtende, nedbrutt klump kameratslig (og litt beklemt) på skulderen og sier "Ta deg sammen nå", så er det svært få som tar det til seg. De fleste blir desto mer nedbrutte (og hvis jeg legger til "Ta en runk og kom over det i stedet" har det, som nevnt tidligere, hendt at man har slått meg med en paraply). Men dette er faktisk det beste rådet jeg noensinne har fått, og dermed også det beste jeg har å gi videre. Hadde det ikke vært for at en skummel men fantastisk dame, som så ut som en frosk og aldri smilte, rolig fortalte meg at: "Danielle, det eneste du kan gjøre er å ta deg sammen. Livet gjør vondt og kommer alltid til å gjøre det, og det beste du kan gjøre nå er å bare bite det i deg. Skjerp deg, du vet bedre enn dette her." så hadde jeg nok fortsatt vært en nedbrutt, gråtende pøl, med leverskader og en sykelig fascinasjon for døden. Nå gjør ikke nyrene mine vondt når jeg står opp lenger, og livet mitt er kjedelig, men det finnes i det minste mer stabile ting i det enn øl og mislykkede selvmordsforsøk. Jeg sier ikke at hvis man bare tar seg sammen så ordner alt seg sporenstreks, men hvis man tar seg en runk og kommer over det, så har man faktisk kommet veldig langt på vei. Det er lett å kjøre seg fast, men det er faktisk ikke verre enn at man reiser seg og går ut av grøfta.

(Men det er jo mildt ironisk at det beste psykiatrien har gjort for meg er å fortelle meg at livet ikke kommer til å bli noe bedre, og at det beste man kan gjøre er å bite det i seg).

2007-02-11T21:36:00.000+01:00

(fra Wikipedia)
Kvartering

Kvarteringen startet med at genitaliene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjør med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.

Jepp.

Et saksofonspillende tyttebær og en rød øl

2007-02-01T23:08:00.000+01:00

Jeg liker de dagene jeg føler meg bra nok, de er alt for få.

2007-01-19T18:23:00.000+01:00

Sjalusi er en underlig følelse, den føles så bakvendt og meningsløs og på en måte speilvender alt det fine i en relasjon. Det snur opp ned på all du liker i den andre personen, og gjør henne full av hull og baktanker som egentlig ikke er der, hvisker ut grensen mellom virkelighet og fantasi, men ikke på den fine, naive måten som en forelskelse gjør. Det er en omvendt forelskelse, og gjerne en ganske smertefull som sådan. Faen ta.

2007-01-16T19:51:00.000+01:00

I dag tok jeg opp meg selv når jeg øvde. Et øyeblikk var jeg overbevist om at noen hadde gått inn på øverommet mitt og spilt inn seg selv på sax mens jeg var på do, for det virket ikke sannsynlig at det var mitt verk. Men det må jo ha vært det, og jeg er en underlig blanding av sjokkert og imponert. Jeg kan jo spille, hurra!

2007-01-15T21:37:00.000+01:00

Haha.

Ikke stykkevis og delt

2007-01-12T21:08:00.000+01:00

Litt etter litt blir jeg noe jeg tror er et dårlig menneske. Jeg tror ikke lenger på noen ting. Jeg tror at har man Nina Hagen og et glass Jãgermeister med is i, så har man egentlig alt man trenger. Jeg tror ikke på solidaritet, jeg tror ikke på å være snill, men jeg tror heller ikke på å være misantropisk og samfunnskritisk og sinna. Jeg tror ikke på å gå i demonstrasjonstog, jeg tror ikke på underskriftskampanjer, studiesirkler eller å være veganer. En etter en har de tingene jeg sto for bleknet, jeg mener fortsatt det samme, men jeg bryr meg ikke, jeg mener det ikke fullt og helt. Sakte men sikkert har jeg brutt ned hvert eneste prinsippfaste ben i kroppen min, og igjen står, ja, Nina Hagen og Jãgermeister. Det viktigste er at jeg har det bra, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan sitte å si det, men det har blitt sånn. Det verste er at jeg trives med det.

2007-01-10T23:43:00.000+01:00

Er piercing i brystvorta en dum idé?

Beyond the horizon of the place we lived when we where young

2007-01-10T23:24:00.000+01:00

Vår nydelige, enorme trebalkong i Åsaveien 14 var virkelig et magisk sted. Vi hadde sukkererter i den midterste blomsterkassen, poteter og tomater og blomster med underlige navn og glorete farger. Pappa tok bilder av solnedgangene i Åsaveien 14, for det var Gud som viste seg for oss sa han. Rett før det skumret var Oslo enormt, gigantisk, det største og vakreste i hele verden, og vi hadde den beste utsikten. Solen gikk akkurat ned i horisonten, KPMG-bygget hadde ingen bygget enda, og jeg hadde enda ikke lært ordet "klisjé". Den rosa blokken som i virkeligheten sto nede ved Majorstuhuset var tusen mil unna (Jeg har forøvrig aldri sett den noe annet sted enn fra vår balkong, så for alt jeg vet kan det faktiske ligge tusen mil mellom Åsaveien 14 og den rosa blokken som burde ligge ved Majortsuhuset). Alt var så enormt, og enda hadde ingen fortalt meg om verdensrommets uenderlighet,som for alvor utfordret mine metafysiske begreper. Jeg liker tanken på at jeg aldri kommer til å helt forstå akkurat det der.

2007-01-10T00:42:00.001+01:00

Nye blogger suger.

Mitt liv som telefonselger

2007-01-09T18:00:00.000+01:00

-Hei, goddag, jeg ringer i fra Infonor i Oslo angående brannsikkerhet, snakker jeg med huseieren?
-Jeg er ikke interessert i brannsikkerhet, jeg bor nemlig i murhus.
-Det blir ikke brann i murhus?
-Nei.
-Du har aldri sett et ubrent murhus før?
-Nei, mur brenner ikke.
-Neihei, det betyr vel kanskje at alt invetaret ditt er laget av mur også? Snakker du til meg via din murtelefon kanskje? I mursofaen, omkranset av murvegger og murgulv og murtak? Gjør du det? Forstyrret jeg deg i mens du leste i en murstein av en bok? Beklager så mye. Det må vel bli ganske varmt hos deg på sommeren, med all den muren? Jeg håper da inderlig du har et godt airconditioninganlegg? Du har kanskje bygd deg et anlegg i mur?
-Klikk.

Ønskeliste

2006-12-10T20:36:00.000+01:00

Til jul ønsker jeg meg:

-Almanakk for 2007 (Marianne!)
-Sykkel, gjerne gammel og ubrukelig
-Ikke bøker, akkurat nå har jeg mer enn nok av slike, så ingen bøker, men unntak av Garborg
-En sigareske til å ha saksofonfliser i
-Jobb
-En utsvevende tur på fylla jeg slipper å betale for, som må vare til morgenen etter og inkludere vannpipe, tjall og litt godt øl
-Kanskje noen nye klær? Ja, det er på tide.
-Juleøl, fortrinnsvis Nøgne Ø, aller helst Julenatt
-Epletesett, gjerne i deler og fordelt over flere år
-Pinlig nok må jeg innrømme at jeg ønsker meg en sånn der Bjørn Borg-boxershorts, uten at jeg helt kan forklare hvorfor
-Et bidrag til det evinnelige piercingprosjektet!
-Penger og gull

Complaint Choir

2006-11-19T20:20:00.000+01:00

Det her gjorde virkelig dagen min.
Vurderer å flytte til Finland sporenstreks, de nevner jo til og med lisensmannen!

Lisensmannen

2006-11-19T20:02:00.000+01:00

Da jeg var liten var jeg i hovedsak redd for tre ting. Det ene var av en eller annen grunn å dø av sult i løpet av natten, og derfor hadde jeg alltid et knekkebrød og litt morrpølse stående i/ved sengen. Dessuten var jeg livredd barnevernet. Det bodde nemlig en dame som jobbet i barnevernet i blokka vår, og pappa fortalte alltid at hvis jeg ikke var snill så ville hun komme og hente meg (det er ikke før ganske nylig jeg innså at barnevernet ikke er der for å ta slemme barn fra foreldrene sine, men omvendt). Men den skumleste var likevel ikke barneverndamen med det rette, røde håret og de pedagogiske Uno-klærne, den skumleste av alle det var Lisensmannen. Pappa var NRK-hater på sin hals, og ikke faen om han skulle betale noe til Statskanalen, som jo var eid av antisemmitistiske Arbeiderpartitilhengere. I mine mareritt var Lisensmannen en liten mann med svart dress, stresskoffert og bowlerhatt, som med makt tvang seg inn i de tusen hjem og leverte skyhøye og blodig urettferdige bøter de aller fattigste, hvis eneste drøm var å kunne se søndagsfilmen i fred. Fredagskvelden var altså spennende på flere plan. Fluktplanen var like absurd som den var tåpelig, og besto i noe sånt som å kaste TV'en ut på balkongen, eller gjemme den med en duk og en blomstervase hvis man følte for å friste skjebnen. Hver gang det gikk i gangen ble pappa rastløs og kvikk i blikket (han hadde hørt at det hadde vært mye kontroller den siste måneden), og listet seg bort til TV'en for å skru ned lyden. Så lot vi som vi ikke var hjemme. Melodi Grand Prix var aldri mer spennende enn da jeg så Norges bidrag uten lyd i det vi hørte det gikk i heisen utenfor. Men her om dagen kom altså Lisensmannen på besøk i virkeligheten, og det var en enorm skuffelse. For det første hadde han ingen hatt, men slitent tredagerskjegg og langt hår. For det andre synes han det var greit å ikke slippe inn, og han satte aldri foten sin i dørkarmen for å ta seg inn med makt. Torpedoer med brede skuldre og solbriller sto heller ikke gjemt i gangen. Dermed var myten om Lisensmannen avlivet for godt, dessverre.

2006-11-16T23:24:00.000+01:00

Det er ikke egentlig ruseffekten jeg er interessert i, det er de øyeblikkene som en gang har vært knyttet til dem, det er nostalgi og det er minner. Jeg prøver å finne fram til den gangen vi drasset vannpipa opp i skogen, Ben Borgen dukket opp, og jeg lo, og lo og klarte ikke slutte å le. Den morgenen hadde jeg våknet av at jeg holdt på å gå på veggen, i løpet av natten hadde en sinnsyk angst sneket seg over meg og sperret meg helt inne. Jeg klarte ikke gjøre noe, klarte ikke sitte stille eller bevege på meg, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hvor dette kom fra eller hva det var. Men nå, samme kveld var plutselig alt perfekt, med jegergryte, tjall og en altfor kald hytte, oppvarmet av peis, stearinlys og nydelige mennesker.

Eller hva med Kongsberg i sommer! På en brygge da det var altfor, altfor varmt, helt til noen ikke gadd ligge stille mer, men kastet seg ut i det slimete vannet med ølflaske i hånda og solbriller på. Å, jeg husker jeg var redd for å bli tatt av strømmen! Etterpå lå jeg henslengt på brygga, i en slags euforisk lykkerus som ikke alkoholen kan ta æren for. Rudolf turte ikke bade, ølen tok aldri slutt, og i bakgrunnen et sted spilte noen Watermelon Man, en låt jeg enda ikke hadde rukket bli lei av. Det er dette jeg prøver å huske, all spriten, all hasjen, alt er bare forsøk på å gjenskape øyeblikk som det, banalt enkle øyeblikk hvor kanskje ikke rusen trengte å ha vært med i det hele tatt, men hvor den senere har fått all æren for å skape en lykkefølelse jeg sjeldent opplever.

Hurra for livet!

2006-11-10T16:33:00.000+01:00

Det hele begynte i går kveld. Leselampen min eksploderte da jeg skulle tenne den for å lese en bok. Jeg glemte den ene saksofonen på veien ut. Jeg gikk inn for å hente saksofonen, og glemte brusboksen jeg hadde i hånda 2 sekunder før. Da jeg skulle gå av trikken gikk karabinkroken på den ene saksofonbagen i stykker, og den falt ned i det dørene åpnet seg. Da jeg skulle plukke den opp mistet jeg telefonen min, og den trillet under noens ben. Det var såvidt jeg fikk samlet sammen tingene min før trikken kjørte videre. I dag morges våknet jeg og var kvalm. Jeg hadde altfor tung veske, og saksofonbagen var umulig å bære, da den jo gikk i stykker i går. Jeg kom for sent til prøve i første time, fant ingen blyant og brukte masse tid på å rote rundt etter noe å skrive med. Etter å til slutt ha funnet en fikk jeg også låne blyantspisser, men den mistet jeg på gulvet, og jeg brukte enda noen sekunder på å finne den igjen. Prøven gikk dårlig. Etter lunsj viser det seg at vår lærer i ensembleledelse har dratt til Tenerife, og vikaren har enorm snurrebart. Blir satt ut av snurrebarten. Jeg ble selvfølgelig den tilfeldige utvalgte til å lede koret med kyndig hånd gjennom Bellmanske strofer. Jeg ble grusomt nervøs og klarte ingenting, det hele endte med at bartemannen sto bak meg og løftet armene mine rundt omkring. Altså ingen suksess. Øving etter skolen gikk dårlig. Dessuten er jeg syk og tett i nesen. Og på vei inn døren hjemme falt navneskiltet jeg arvet etter min morfar av nøkkelknippet.

Knarkerjævel

2006-11-07T21:56:00.000+01:00

Klokka er altfor lite, det er altfor mye kveld igjen. Du fryser på føttene og er tett i nesen, du har ikke gjort noe av alt det vettuge du skulle gjøre i dag, uken føles uenderlig men det er bare tirsdag."Narkoman" ruller i repeat i bakgrunnen
igjen og igjen og understreker den dårlige samvittigheten i magen.
Du sitter og ser på livet ditt som rakner sakte opp på sidene, kveldene som aldri slutter og de frynsete nervene. Også innser at dette kan du ikke skrive noe om, det er allerede beskrevet altfor godt i låta.

2006-10-24T22:34:00.000+02:00

Det finnes ingen ord i hodet mitt lenger. Ingen bøker, ingen dikt, ingen
sangtekster, ingenting. Det er bare musikk, bare skalaløp og rare,
vanskelige noter uten taktart. Det er lyd hele tiden, og det er forsåvidt fint,
men jeg klarer ikke skrive noe, klarer ikke formulere meg eller snakke om noe
som ikke er lydbilde, klangfarger eller dissonanser. Jeg har jobbet så sinnsykt
hardt med å bli på dette viset, tenke på denne måten, men nå føles det
som noe viktig har forsvunnet. Jeg leser ikke lenger, det er rart,
jeg har alltid vært et lesende menneske. Dette er ikke meg.

2006-10-05T02:43:00.000+02:00

Så var bursdag over og alt føles likt men bare litt eldre og litt stusseligere, og det lyner ute.

Høsten

2006-10-01T00:27:00.000+02:00

Det har begynt å stå hvite skyer ut av munnen når man puster ute. I går lå jeg ute på gresset for siste gang i år tror jeg, og snart må jeg kjøpe nye votter. Jeg har begynt å ta bilder så Marianne kan få postkort som gjør at hun savner Oslo, og jeg har sluttet å lage is-te. Snart skal jeg ta fram Tove Jansson og Lasse Gulin, men det er enda litt tid igjen.

2006-09-18T20:55:00.000+02:00

"Hvad om man var deroppe, drev om blant sole og følte komethaler
vifte mot sin pande! Hvor var ikke jorden liten og menneskene små; et Norge med to millioner sætersdøler og en hypotekbank med hjælp til mat! Hvad liknet det å være menneske for så lite? Man albuet sig frem i sit ansigts sved i nogen få støvets år, for så å forgå allikevel, allikevel! Nagel rev sig i hodet. Å det endte med at han skaffet sig ut av verden og fik en ende på det! Vilde han noensinde kunne gjøre alvor av det? Ja. Og ved Gud i himlen ja, han skulde ikke vike tilbake! Og i denne stund var han aldeles henrykt over å ha denne simple utvei i bakhånden; han fik vand i øinene av begeistring og pustet næsten høilydt. Han vugget allerede om på himlens hav og fisket med sølvangel og sang dertil. Og båten var av duftende træ og årene blinket som hvite vinger, men seilet det var av lyseblåt silketøi og var klippet i en halvmåne..."

2006-09-17T19:26:00.000+02:00

I dag fikk jeg vite at Grøndahl er død, og jeg vet ikke om jeg skal synes det er bra eller dårlig. Objektivt sett er det nok til det beste, men det er trist i alle fall. Jeg fikk beskjeden
av en mann jeg overhodet ikke kjenner, men som husket meg fra en bursdag for mange, mange år
siden. Rare greier. Og ellers blir jeg mer og mer misantrop for hver dag på min nyervervede jobb på Kunstnernes Hus. Hvor mange Jostein Gaarder-diskusjoner er det mulig å overhøre
på en dag uten å klikke i vinkel?

Den oransje damen

2006-08-31T18:31:00.000+02:00

I dag så jeg den tidligere nevnte oransje damen igjen, for første gang på nesten et år! Hun har frekventert byens loppemarkeder i flere år, og jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at hun var nabo med min kjæreste. Nå er alt lenge siden, og Frogner har igjen blitt en fjern bydel, men det var fint å se at den oransje damen lever i beste velgående. Det beste var dog ikke gjennsynsgleden, det faktum at hun på føttene hadde et par grå og signalgule joggesko.

Gleder meg som en gris

2006-08-28T20:36:00.000+02:00

Jeg skal hente henne på Majorstua i morgen, så skal vi dra å treffe noen venner av meg. Hun blir med på konsert, også skal hun sove hos meg fra tirsdag til onsdag, og hvis alt går bra, fra onsdag til torsdag. Etter det får vi ser hva som skjer. Jeg kjenner henne ikke så godt, og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, hun gjør meg beklemt og sjenert, hun skjærer gjennom rommet som en kniv, som om hun har all selvtilliten i verden, og jeg blir helt satt ut, jeg får sommerfugler i magen og det skjelver i knærne. Herregud, tenk at hun skal bli min!

(For ordens skyld bør det kanskje nevnes at det er snakk om en saksofon).

2006-08-17T01:04:00.000+02:00

"Hva er det med deg Danielle? Du ser jo mer EMO ut en vanlig jo, du er helt død i ansiktet". Ingen skjønner det at de gangene jeg er helt, helt stille, går sakte og er død og rar, ingen skjønner at det er de gangene jeg er det lykkeligste mennesket i hele verden. De fotballguttene som rangler gjennom Regjeringskvartalet med hver sin Tuborg, de synger så fantastisk vakkert i kveld. De synger mannskor fra Sovjet, eller nei, det er bedre enn som så, de synger gammel kirkemusikk, de synger Kyrie Eleison i en gresk kirke jeg aldri har besøkt, med hver sin Tuborg og hvert sitt supporterskjerf, og jeg får frysninger på ryggen. Den fulle mannen som blokkerer utgangen når jeg prøver å gå av trikken, han er for full til å skjønne hvor bra han har det, men han har det virkelig bra, i kveld er han ingen uteligger, han er en pensjonert snekker med mange barn og en nydelig gammel kone, som grer det lange, hvite håret sitt på sengekanten hver eneste kveld, og ser så nydelig ut som bare hans gamle kone kan gjøre. I kveld bor han ikke alene i en trygdebolig på Carl Berner, han bor i et lite slott med sine barn og barnebarn og kanskje oldebarn, og de drikker vin til maten hver eneste dag og det regner aldri. I kveld er alle mennesker snille, og jeg ser kanskje død ut, men føler meg så rolig, inne i meg kjenner jeg et blikkstille vann med morild, med bare små krusninger laget av insekter innimellom, og ytterst i horisonten skumrer det fortsatt, stille, stille.

2006-08-05T19:31:00.000+02:00

"Det der gjorde skikkelig vondt. Rev og slet og raspet i nervetrådene mine med ostehøvel og hagesaks, helt uten forvarsel. Når sant skal sies vet jeg ikke helt om jeg overlever."

"Ta deg en ronk og kom over det."

"Jaja."

My biggest fear is that if I let you go, you'll come and get me in my sleep

2006-08-04T01:58:00.000+02:00

Hånden hans var varm og kald på samme tid, som om den var varm innerst et sted, men at det hadde lagt seg en hinne av kulde rundt. Den første rimen om høsten, når du sykler til skolen og for første gang innser at nå er sommeren ubønnhørlig forbi, (til tross for at det er i slutten av oktober har du tviholdt på sommeren) den rimen har lagt seg utenpå hånden hans. Det var først da jeg kjente det at jeg begynte å gråte. Men han ble roligere av at jeg holdt hånden hans, søvnen virket ikke så oppstykket, som om det hjalp ham å holde seg litt lenger i samme drøm uten å bli distrahert av en ny. Pusten hans ble roligere og jeg tenkte at "Jaja, jeg får vel sitte her og drikke kaffen min og gråte og holde ham i hånden hvis det hjelper litt". Så satt vi der. Jeg sier vi, for jeg var jo ikke alene, han sov og var annerledes, men det var jo fortsatt ham på et eller annet vis.

Gamlehjem lukter en blanding av sepe og urin som jeg virkelig ikke kan fordra, det sitter død i veggene og i gulvene, døden bor under sengen din og finnes i maten du spiser, klærne du har på deg, og menneskene du snakker med. Men han lallet i vei, vekslet mellom å nynne på en gammel sjømannsvise og å sove. Jeg håper han ikke merker luktene og lydene, og stemningen i rommet.

2006-08-02T19:52:00.000+02:00

Jeg skriver sjeldent politisk, da jeg synes det er mer enn nok bloggere som gjør det, men jeg holdt på å implodere/eksplodere/krepere/erklære meg selv sinnsyk av sinne da jeg bladde gjennom Dagbladet i ettermiddag, og klarer ikke styre meg. Jeg har vært på ferie, og heldigvis ikke fått med meg den avskyelige voldtektsdebatten som farer over norges aviser. I dagens utgave av Dagbladet er mer enn 20 mennesker involvert i en artikkel om de høye voldtektstallene i Oslo i sommer, men det er knapt noen som snakker om de faktiske gjerningsmennene. De intervjuer Norway Cup-jenter som alltid tar drosje hjem fra byen, og snakker med norske kjendiskvinner som alle sammen sier det samme: Gå på selvforsvarskurs, ta taxi, ikke drikk, ikke gå i egne tanker, hold deg hjemme, så unngår du å bli overfalt. Det hele toppes av Brit Opjordsmoen ved Dixi-senteret (et navn jeg alltid har stusset over):

Jeg skulle gjerne hattt en diskusjon om ansvarsbegrepet og det å ta var på seg selv. Det er ingen grunn til at jenter i Oslo ikke skal ta de samme forholdsreglene som jenter i London og New York må ta.

Hadde jeg kommet traumatisert og ødelagt inn til fru Opjordsmoens kontor på Dixi-senteret, etter å ha blitt penetrert av en klump søppel av et menneske, tror jeg ikke det var helt det jeg hadde trengt å høre. Det er ikke sikkert jeg ville løpt rett hjem for å ta selvmord, men jeg ville i hvertfall ha vurdert det nøye. Jeg tror jeg skal dra til månen og aldri snakke med et levende menneske igjen, folk er for heslige til at jeg kan ånde samme luft som dem.

Når venner blir gamle og dør

2006-08-01T17:27:00.000+02:00

Han husker meg ikke. Han har et bilde av meg på nattbordet, men han husker meg ikke. Den lille, store mannen med den store nesen ser helt ut som før, og likevel er han en ganske annen. I øynene hans ligger det noe jeg ikke vet hva er, eller klarer å beskrive, men som det gjør fryktelig vondt å se på. Hun kalte det mistenksomhet, jeg vil heller kalle det overveldelse. Demente ser alltid ut som om verden overvelder dem, men ikke på en god måte, som når du står oppe på 5-meteren som barn og ser på avstanden ned til bassengvannet med store, ville sommerfugler i magen. Dette er en annen type overveldelse, den ligner mer på frykt enn på mestringsbehov, det er mer apati enn mot i øynene hans.

Og det er så rart å se hvordan rollene er byttet om. Det var han som visste alt, det var han som hadde de store, trygge hendene og livsvisdommen, mens du var et lite barn som ikke fikk leke i gaten alene. Plutselig er det du som har flest ord i volkabularet, det er du som drikker kaffe, og han bare ligger der og våser og kjenner deg ikke igjen.

Rommet ditt er altfor lite, hvor har de gjort av deg? Livet ditt, har de kastet det? Hvor er de løvtynne koppene fra Kina, hvor er smultringene, det ustemte pianoet? Har de kastet mandolinen, skipsklokken og kulespillet? Jeg husker fortsatt telefonnummeret ditt, adressen til hytta på Tjøme og hva søsknene dine heter, men hva hjelper det at jeg husker livet ditt når du ikke husker det selv.

En kjempestor stein av en person har bare smuldret bort litt etter litt, nå synker han i havet og blir borte. Kjære gamle venn, hvem hadde trodd at ensomheten skulle innhente deg til slutt? Ikke jeg, aldri i verden.

Fortsettes snart

2006-07-24T15:42:00.000+02:00

I Paris med mamma og alt er rart og heslig og fint samtidig.

2006-07-09T21:45:00.000+02:00

Det har såvidt gått en uke, men det føles som om jeg har vært borte i et år. Kroppen min hater meg og jeg har ingen penger, men jeg har improvisert akustisk støy ved bredden av Numedalslågen og drukket lettøl fra et stort hull i bakken. Livet er fantastisk smertefullt og helt herlig på samme tid nå, men det er så utrolig få ting som i det hele tatt klarer å berøre meg. Jeg håper denne sommeren aldri slutter.

2006-06-27T11:00:00.000+02:00

Hvis noen vet om noen som har fire døgnkort til Kongsberg Jazzfestival torsdagen og fredagen skal jeg personlig dukke opp hjemme hos vedkommende og danse Charleston. Med andre ord blir jeg veldig takknemlig.

Her om dagen så jeg en grevling

2006-06-27T10:49:00.000+02:00

Jeg lurer på hva slags sommer dette blir, hva jeg husker, om den blir absurd, jeg håper den blir absurd. I fjor sommer, det var den sommeren de pusset opp fasaden til huset hans, så det var helt jævlig å overnatte der. Det var varme telt og varm øl, men også den sommeren André kjøpte xbox, og jeg tilbrakte hele dager i pysj med det første Splinter Cell-spillet. Det var den sommeren jeg endelig hadde vendt tilbake til livet mitt, men innså at det ikke var så bra som jeg husket, jeg ville helst vende tilbake til tilværelsen som innelåst og innestengt og borte fra alt. Fortsatt er jeg skuffet over livets mangel på ekstravaganse, jeg husket det som så mye mer.

Det var den sommeren jeg var på fylla med mamma for aller første gang, og jeg forelsket meg i hun kroatiske drinkedamen. Å være på druen med mor førte til en ekstrem ambivalens, men av en eller anne grunn gjentok det seg en gang på høsten. Da gikk vi oss vill i en park i Paris, og vi holdt på å bli arrestert mens jeg slo henne i hodet med et papprør. Den kvelden ble aldri nevnt igjen.

Vår, tralala vår

2006-06-15T10:57:00.000+02:00

Det er sol og altfor varmt, øl i parken ved lønsjtider, solbrilleskille og is-te. Og jeg trives ikke særlig godt. Ting har vært altfor bra, og jeg har vært altfor glad. En tilstand av euforisk lykkerus fører i mitt tilfelle alltid til et uungåelig antiklimaks. Så mens de andre (vennene jeg for tiden ikke kan fordra) drar til Huk for å bade og drikke sprit, sitter jeg hjemme og drikker akkurat det samme, og venter på at juni skal bli borte.

2006-06-14T22:05:00.000+02:00

Så trist, så trist det er å komme hjem fra ferie.

2006-06-05T00:18:00.000+02:00

Spørsmålet er om denne personen virkelig er ekte.

2006-06-04T23:54:00.000+02:00

Ved Lincoln sto en mann med hatt og sang opera, og jeg tenkte at det er fint å gå i byen edru selv om alle er drita fulle. Hele Torshov lukter sterkt av kebab i kveld, litt nærmere hjemme lukter det syriner og pollen og vår. Telefonen ringer men jeg tenker at det bare er dumt å ta den. Alle par holder hverandre i hånden nå, det pleier å irritere samtidig som det er fint. Jeg har av en eller annen grunn aldri kjæreste om våren, men på torsdag skal jeg til Budapest og derfor gjør det ingenting, selv om jeg håper gnagsårene fra i går har blitt borte til da. Utenfor Rosen sitter en sliten fyr med innsukne kinn og pistrete hår og spiller gitar mens han røyker rullings.

2006-05-29T20:24:00.000+02:00

Hjernen min er fortsatt innsauset i sprit, det var en idiotisk kveld og kroppen min føles død. Selvkontroll, kom til meg!

Off to the asylum in an old black Mariah

2006-05-23T07:45:00.000+02:00

Okei, så har jeg blitt gal. Jeg står opp klokka seks hver dag, en og en halv time før jeg strengt talt må, for å ha god tid til å spise frokost, men hovedsakelig for å få meg med meg en kort øvingsøkt for skolestart. På søndag la jeg meg klokken åtte. Jeg har ingen penger og et utrolig lite kjøleskap med plass til sånn cirka en råvare av gangen, så middag er redusert til noe grusomt kjedelig, men samtidig rimelig absurd (i går besto middagen utelukkende av løk). Her om dagen la jeg meg til å sove på balkongen fordi jeg synes rommet mitt var for innestengt, og våknet klissvåt men fornøyd neste morgen. I det hele tatt skjønner jeg ikke helt hva jeg holder på med.

Faen, jeg savner å være skallet

2006-05-16T22:05:00.000+02:00

2006-05-15T23:31:00.000+02:00

Det finnes dager hvor jeg tenker at jeg kommer til å bli en stor musiker, en fantastisk komponist, og et godt og vakkert menneske. Også finnes det dager da jeg tror at Renna, Valka og Tranen er rett rundt hjørnet, og senere Plata, Skippergata, Oslofjorden. Men jeg er mest optimist, nå om dagen.

Feministene står i ledtog med Satan!

2006-05-04T00:27:00.000+02:00

Tusen takk til Guri som videreformidlet denne siden. Det er jo helt vanvittig.

2006-05-04T00:18:00.000+02:00

Jeg trenger virkelig en jobb. Virkelig. Når jeg står ved minibanken, er det ikke nok å gi meg tilbake kortet mitt, med en litt bister beskjed om at det ikke er noen penger å ta ut, neida, minibanken ser seg nødt til å rive seg løs fra fastmonteringen, og mens jeg, diskré og upåvirket prøver å forlate butikken sleper minibanken seg etter i et forrykende tempo og hyler "TOMT, TOMT!". Minibanken lager alt i alt ganske mye lyd, og det hele blir pinlig. Derfor prøver jeg å ikke betale så mye med kort. Ja, jeg trenger en jobb.

Første mai

2006-05-01T10:51:00.000+02:00

Ut å gå i tog! Nå er dagen kommet da vi rike middelklasseunger går i første mai tog og synger Internasjonalen, mens den egentlige arbeiderklassen sitter hjemme og ser på fotball. Hipp, hipp, hurra!

2006-04-23T02:17:00.000+02:00

Opp til første etasje er det atten trappetrinn. Den neste trappen består av tjueto. Etter det blir jeg så andpusten at jeg kommer ut av telling. De første atten trappetrinnene bruker jeg på å observere de andre, alle de jeg ikke kjenner. Fra andre etasje og oppover kjenner jeg på det som nok kalles ensomheten, selv om jeg ikke liker å kalle den det, det føles som en floskel. Og når jeg kommer helt på toppen, vel da hopper jeg ned og begynner på nytt.

2006-04-20T17:52:00.000+02:00

Til dere som sitter ytterst på setet på overfylte trikker: Jeg hater dere. Dere er en kreftsvulst på samfunnet, og jeg håper dere får lide for det. Er det veldig vanskelig å fortså hvorfor det er fint å sette seg innerst på setet når man befinner seg på en overfylt trikk? Resten av passasjerene står klemt inntil hverandre og prøver så godt de kan å ikke ufrivillig beføle sidemannen, men du, du føler ikke for å sitte ved vinduet i dag, gjør du vel? Du har mest lyst til å sitte ytterst har du ikke? Så gå hjem til det hullet du kaller et hjem og sett deg der i stedet, eller enda bedre:
Skyt deg en kule for pannen, for skal jeg fortelle deg en hemmelighet? INGEN LIKER DEG! Jeg ber om at du og hele familien din, med barn og barnebarn, alle vennene dine, ja hele din bekjentskapskrets, selv folk du bare nikker til på gaten, blir rammet av pest og kreft og skrumplever og AIDS og demens og hjernehinnebetennelse og podagra, men at du er den som holder ut lengst. Jeg håper du blir lenket til sengen, badende i dine egne kroppsvæsker, og at du for hver dag som går skrumper mer og mer sammen, helt til du er redusert til en siklende rosin. Til slutt drukner du i en pøl av ensomhet, smerte og alkoholisme, og forhåpentligvis kommer ingen i begravelsen din.

2006-04-11T00:41:00.000+02:00

Alle mine barndomsvenner er døde nå, og jeg var opptatt med å være dum og tenåring mens de falt sammen av ensomhet. Unnskyld.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp-klapp
klipp-klapp. Slik ender et liv.

2006-04-10T13:14:00.000+02:00

Jeg vet jeg ikke kan tvinge ham, men jeg håper virkelig han begynner å skrive igjen.

2006-04-07T00:37:00.000+02:00

>>>>>>>Jeg skal lage en film om meg selv. En liten film som omhandler de kveldene jeg tar to Imovane og et glass champagne. Ikke de kveldene da jeg sovner trygt og fint og vakkert, men kvelder som dette, når jeg står å ser meg i speilet og heller vann nedover halsen og gurgler og smiler om hverandre, om at jeg ikke klarer å treffe tastaturen, men insisterer på å skrive riktig likevel. Om at det føles naturlig å snurre rundt i sengen. Det var noen ekle ansikter i kleskurven, men de ble redde da jeg prikket borti dem. Det er en telefon inne i PC'n.

Herregud mann, jeg er ikke skapt for å tas alvorlig

2006-03-31T17:17:00.000+02:00

Jeg tror ikke jeg har sagt noe seriøst siden jeg lå i mors liv, men det var i dag jeg innså det. Jeg har blitt for ironisk for verden. Her om dagen sa jeg at fra nå av kom jeg til å nekte å ha eurytmi uten å få ha på drakt, og jenta ved siden av meg tenkte ikke et sekund at jeg mente det som en spøk, hun så bare livredd ut. Ingen lo når jeg sa jeg heller ville drikke et melkeglass med plumbo enn å høre den neste låta det fryktelige bandet hadde kokt i hop. Og da jeg proklamerte høyt for NU-jenta at Hitler var det beste som hadde skjedd verden siden hjulet, så hun på meg som om jeg var fra verdensrommet. Men det var ikke før jeg snakket om min fiktive sosiale angst i dag, og han spurte om det var lenge siden jeg hadde fått den diagnosen, og at det måtte være tøft, at jeg skjønte det: Ingen forstår humoren min mer, folk tror rett og slett jeg er gal. Og samtidig, de gangene jeg prøver meg på komplimenter blir folk fornærmet og tror jeg er bitende ironisk. Jeg kan jo ikke vinne!

Det eneste jeg liker bedre enn ironi (av den gode typen, ikke av typen "Saklig det 'a", som forvirret foreldre så lenge), er når man er ironisk uten å vise det med hverken stemme eller kroppsspråk. Men det setter folk helt ut, og selv folk som kjenner meg godt ser ikke ut til å venne seg ordentlig til det. For siste gang: Hva enn du gjør, aldri ta det Danielle sier alvorlig!

2006-03-29T23:33:00.000+02:00

Jeg skal prøve å roe ned på klisjeene nå. Fra nå av er jeg Funny Girl.

Hah!

2006-03-29T23:17:00.000+02:00

Jeg visste det, han er ekte!

Those Kodak moments we had thinking ´bout suicide and death

2006-03-20T15:13:00.000+01:00

Jeg forventer ikke at noen skal forstå hvorfor jeg savner det så inderlig, for det er vel ganske rart egentlig. Men det er som om noen har skjært ut en bit av huden min med tapetkniv og det aldri vil begynne å gro. Det som var mine mennesker, mine folk, med internvitser og backammonspilling og alt som hører med, de finnes ikke mer. Det som etterhvert ble hjemme, selv om det besto av kalde, hvite vegger og pedagogiske gardiner (de verste av sitt slag), forsvant.

Det blir høst, det blir vinter, jul og til sist vår, og plutselig en dag så er hele den verdenen du har eksistert i, den luften du har pustet, og de trappene du har løpt i, plutselig er hele den verdenen borte. Som å flytte hjemmefra og ut i den store verden uten å noengang få komme på søndagsmiddag hos foreldrene dine igjen. Først var det helt greit, litt rart, men greit, men etterhvert som tiden har gått har hullet bare blitt større, og ikke mindre, slik jeg forventet.

Det var som regel ikke hyggelig eller fint å være der, men jeg sitter likevel igjen med en god håndfull av Those Kodak Moments, og hvordan skal jeg kvitte meg med dem? Hvordan skal jeg kvitte meg med drageflyvning og vaniljefromasj og Trival Pursuit og Gudfaren i smug hele natten? Jeg ble jævla glad i menneskene mine, og jeg tror i det minste at de ble litt glad i meg også. Nå er de noen andres mennesker, og jeg har ikke noe sted å gjøre av meg.

2006-03-17T13:54:00.000+01:00

Hei Danielle, jeg ville bare si det her til deg, sånn i tillfelle du glemmer: Husk å kjøpe deg en kaffe og noe å spise og gå langs elva i stedet for å ta trikken. Tenk på hvor fint det var i går, og at hvis du bare spiser en Paracet til nå så er du helt fin, tømmermenn kan ikke ta deg i dag, det er jo fredag, det er sol og det er italiensk is til tross for snø og minusgrader. Danielle, pass på at du tar på de gule sokkene når du står opp, og den gale kunstnerhatten, og pakk deg inn i et mykt skjold av hyggelige accessorier slik at ingenting kan skade deg. Og sist men ikke minst: Kjøp deg en bayer på veien hjem og drikk den mens du mater fuglene.

2006-03-16T10:24:00.000+01:00

Og plutselig, akkurat når jeg hadde sluttet å tenke på henne satt hun på bussen igjen.
-Pappa sitter der borte
sier hun.
-Jaha
sier jeg.
-Hvorfor sitter du på den bussen her?
-Fordi jeg har begynt på ny skole
-Åja
sier jeg.
Også går hun for å fortelle faren sin om meg, og jeg tenker på hvordan hun bare dukket opp ved siden av meg på bussholdeplassen den første gangen, hun spurte om jeg også var syk, i og med at jeg ikke hadde noe hår, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Så hadde hun vært borte en lang stund, og jeg, pessimistisk som jeg er, regnet med at hun var død. Og nå satt faren hennes der og gjorde meg veldig nervøs. Jeg liker ikke foreldre, jeg er ikke flink med barn, og enda dårligere med foreldre. Vi hadde snakket om filmer og vennene hennes og middag, og det hadde gått overraskende greit, men nå følte jeg meg ute av trening. Og nå var hun her igjen. ”Nå skal jeg gå av” sier hun, og tar på seg en underlig rosa klump av en lue.
-Jaja
svarte jeg.

2006-03-02T07:57:00.000+01:00

Det var ikke meningen å skifte design. Det ser drit ut og jeg har ikke tid til å rette det opp. Faen.

Skamløs reklame

2006-02-28T20:45:00.000+01:00

Her kan man høre på bandet mitt hvis man vil det. Låtene er ikke mastret enda, så lyden er litt grøtet (særlig på de to siste), men ellers er det ikke så gæli. Vi spiller jazz/funk/prog/fusion og alt som er dårlig kan fortsatt skyves under teppet i og med at vi går under betegnelsen unge og lovende.
Vi trenger for tiden:
a) Øvingslokale
b) Spillejobber
så hvis noen vil gi oss/leie ut a eller b er det bare å ta kontakt. Og ellers er det veldig, veldig hyggelig med tilbakemelding. Det er til og med hyggelig med skikkelig negativ tilbakemelding. Det er så hyggelig med tilbakemelding at jeg er fristet til å gjenta det enda en gang. Jaja, tilbakemelding er fint.

Ny Doc

2006-02-26T22:25:00.000+01:00

Jeg har lenge gledet meg til å spise Doc Pluss. Reklamen viste en Doc med fyll som rant ut på en herlig og litt småeksentrisk måte. Men Doc Pluss viste seg å være langt fra en nyvinning på halspastill-fronten. Med en orignal Doc føles det alltid bra å kunne bite av skallet rundt, og tygge det for seg før man tar fatt på det i midten. Jeg hadde håpet de beholdt dette men la til en fylt kjerne, noe som om mulig ville være en fulkommen halspastill. Men neida. Doc Pluss er liksom et skritt fram og to tilbake, de gamle egenskapene er rett og slett borte, og den nye, fylte kjernen er ikke kar nok til å erstatte det fantastiske skallet. Skuffelsen var enorm. Fyllet rant ikke ut i strie strømmer som reklamen tilsa, og selve pastillen har krympet betraktelig. Ingen suksess med andre ord.

2006-02-24T19:43:00.000+01:00

Det er aldri noen som helt tror på barndomshistoriene mine, og det har jeg heller aldri helt forstått. Visst er mange av de ville og rare, men det er jo sant. Med årene har jeg sluttet å bry meg om at jeg ikke blir trodd, for sannheten er at uansett om folk tror jeg lyver kan man ikke unngå å bli rørt eller glad eller bare le når man hører om livet mitt. Mine barndomsminner er best.

Norge, mitt Norge

2006-02-19T09:00:00.000+01:00

Det er duket for lange, smertefulle skiturer og fylla iført nikkers. Og jeg gleder meg som en gris, utrolig nok. Det blir kaldt og jævlig og kvikklunsj og fantastisk.

2006-02-16T19:52:00.000+01:00

Jeg tror ikke at det var all hasjisen som var skyld i at det føltes som om jeg ble en vannpytt, rennende nedover sofaen og utover gulvet, det var heller en spesiell stemning som oppsto den kvelden, noe jeg aldri har klart å gjenskape. Det hang en søtlig eim av melankoli i gangen, men videre inn i de andre rommene ble det til noe trygt, noe loddent og med store øyne. Det var ingenting som bare var luft, alt var fullt av følelser og ord og tanker, og melankolien hang der som en litt lubben mann i trenchcoat, glidende og unseelig, mens koseligheten lå å malte på gulvet og var en fet katt. Og disse to helt forskjellige stemningene, de ble en fusjon, for en gangs skyld utfylte de hverandre perfekt, og de fylte lungene og hele kroppen min, pumpet seg rundt i arteriene og sprengte seg ut av føttene mine. Det var da jeg merket at jeg ble til vann, dryppende, sprellende og litt perpleks. Det drypper. Jeg finnes ikke mer, det drypper.Vann kan være så rart å ta på noen ganger.

Plipp

Plopp.

Homecoming Queen

2006-02-14T20:39:00.000+01:00

Et sted inne i meg bor det en jente på et rom tapesert med plakater fra TOPP. Hun vil dra på vinterball og danse med den kjekkeste gutten. Hun vil ha flere rosa klær. Og hun vil bli Homecoming Queen. Ikke minst synes hun Valentinsdagen er et storartet konsept, som bør feires med så mye gaver og blomster som overhodet mulig. Heldigvis holder jevnlige inntak av intellektuell stimuli henne i sjakk, men det hender hun tar styring noen timer. Og det verste av alt er at hun er udødelig.

Min grandtante

2006-02-01T23:30:00.000+01:00

Min grandtante er fransk og enda lavere enn meg. Da jeg var liten var jeg livredd henne, og trodde hun var en heks, og jeg skjønner godt hva det var jeg var redd for. Hun har noe ved seg, noe langt bak i øynene, som bare ligger der og ulmer. Noe vakkert og utenomjordisk og lurt, hun virker alltid så lur, som om hun vet ting ingen andre i hele verden forstår.
Jeg vet ikke om jeg tillegger henne noe hun ikke har fordi jeg er en tåpelig romantiker, og vil at alle jeg liker skal være som hentet ut av Goethes univers, eller om det jeg ser virkelig er der, men det virker på meg som om hun hever seg over hele sin eksistens, hele verden og alle ynkelige mennesker som bosetter den. Ikke på en arrogant og falsk og ironisk måte slik meg selv, men på en, ja hva skal jeg si, Moder Jord aktig måte. Som om hun har levd og sett og forstått, forstått såpass mye at hun vet å holde det for seg selv.

Måten hun går på, måten hun snakker på, alt er så stolt, så fransk, men likevel høflig og ydmykt. Hun er så liten, vever, vever er den beste måten å beskrive henne på, hun skjuler så godt dette ulmende og gudommelige, men likevel, det er der. Hun kommer med tåpelige franske utrop som "Hoppla!" og "O lalala" og det gjør meg, utrolig nok, ikke pinlig berørt. Også lager hun verdens beste fruktsalat, helt siden jeg var liten har jeg drømt om den fruktsalaten, og det var nok den som fikk meg til å tenke at hun kunne ikke være heks, i hvertfall ikke en slem heks, og hvis hun mot formodning var slem så gjorde det ingen verdens ting, for å spise denne fruktsalaten var som å spise stjerner. Det høres banalt ut, men det var virkelig det. Hun må ha puttet mye sprit oppi.

2006-01-31T11:35:00.000+01:00

Noen ganger er det beste man kan gjøre å skulke skolen for å drikke kakao og lese tegneserier og dusje til det ikke er mer varmtvann igjen og kanskje lage en liten sang bare for gøy, og legge seg til å sove igjen etterpå med alt lyset på.

2006-01-31T11:24:00.000+01:00

Innimellom så oppdager jeg ansiktet ditt på nytt, det kan skje når som helst, når jeg titter bort på deg i kinomørket eller mens jeg betrakter deg i det du våkner om morgenen. Plutselig så slår du mot meg, det varer bare i noen sekunder, men det er en så fantastisk underlig følelse, så nytt og friskt. Det kommer alltid bardus på.